Inn i samlingen

Skrevet av kunstformidler Trine Gilmyr

Xenia Hausner (f. 1951, Østerrike) er kjent for sine store, fargerike malerier, der de direkte blikkene til distinkte kvinneskikkelser utfordrer oss til å stoppe opp foran kunstverket. Vi ser på dem. De ser på oss.

I utstillingen A.E.I.O.U – østerriksk kunst fra Sammlung Würth vises maleriet Nine Eleven fra 2005. Her ser vi en kvinne og en liten gutt, kanskje mor og barn. De to er fanget i et forskrekket øyeblikk, hvor deres dramatiske kroppsspråk og intense blikk roper om hjelp. En flyvinge skjærer inn i maleriet fra høyre og deler motivet i to. Vi kan nesten høre brølet fra flymotoren der den kommer faretruende nær oss. En katastrofe har skjedd!

Kvinnens klær og hatt peker bakover i tid, det samme gjør guttens tradisjonelle Lederhosen. Bakgrunnen forestiller ikke annet enn en blå himmel, så selv om tittelen viser til New York i 2001, kunne hendelsen vi blir konfrontert med utspilt seg hvor som helst. Dramaet utfolder seg i et tidløst øyeblikk mellom fortid, nåtid og mulig framtid. Denne tvetydigheten er ofte til stede i Hausners verker, og gjør at stemningen i maleriet endrer seg når vi bruker tid på motivet.

På 1970-tallet studerte Xenia Hausner scenografi ved kunstakademiet i Wien og Royal Academy of Dramatic Art i London. Etter studiene arbeidet hun med sceneproduksjoner for mange av Europas største teatre og operahus. Utover 1990-tallet valgte Hausner å konsentrere seg utelukkende om maleriet som uttrykk, men bakgrunnen som scenograf spiller fortsatt en viktig rolle i forarbeidet til maleriene. I atelieret bygger hun fysiske rekonstruksjoner av rom eller omgivelser hvor mennesker oppholder seg. Deretter fotograferer hun iscenesettelsene og bruker dette fotografiske råmaterialet når hun undersøker nye motiver. Noen ganger inkorporeres fotografiene på lerretene som montasjer eller som overmalerier.

Modellene blir aktører i kunstnerens fortolkning av hendelsene, som skuespillere på en scene, samtidig som at de er seg selv.

Portrettet som sjanger har vært kilde til fascinasjon gjennom hele kunsthistorien, men til forskjell fra ordinære portretter, er ikke Hausner på jakt etter å avsløre modellens indre liv eller personlighet. I stedet plasserer hun kvinnene i scener hvor karakterene de framstiller blir hovedmotivet. Ofte utspiller det seg ikke store handlinger, det er modellenes blikk og kroppsspråk som kommuniserer en kraftfull tilstedeværelse vi ikke slipper unna. Som kolorist lar Hausner fargene avvike fra virkeligheten, som her hvor turkis, rødt og gult blandes inn med hudtonene og understreker stemningen i maleriet.

Xenia Hausners malerier viser fragmenter av en iscenesatt fortolkning uten et entydig budskap. Hendelsene er tatt ut av kontekst, som stillbilder fra en film. Som betraktere kan vi forstå situasjonen ut ifra våre egne erfaringer, vi kan bli berørte og stimulert til ettertanke. Konklusjonen er det opp til oss å finne.