Xenia Hausners kunstneriske prosess er en sentral del av kunsten hennes. I essayet «Verdensbyggeren» (Essay skrevet av kunstkritiker Louise Steiwer for utstillingskatalogen).og intervjuet «Målt med det kvinnelige blikket» forteller kunstneren hvordan hun bygger og konstruerer bakgrunner, arrangerer modellene sine og fotograferer og maler dem.

Verket Marriage Story (2022) viser en mann med lukkede øyne og en kvinne som stirrer intenst og direkte på betrakteren. Modellen er Tina Natsvlishvili.

OJS: Du har stått modell for flere av Xenia Hausners malerier. Hvordan opplevde du den første gangen du sto modell for henne?

TN: Å være modell for Xenia er en veldig spennende, men også krevende prosess. Det er en utfordrende opplevelse der du kan lære mye om deg selv. Det å være modell innebærer å påta seg et ansvar – det er et sensitivt samarbeid mellom to mennesker.

OJS: Når en ny prosess begynner, får du vite noe på forhånd om hva som skal skje, eller skjer det mye underveis?

TN: Det er ikke noen vitenskapelig metode med en konklusjon man forestiller seg på forhånd. Xenia er en veldig spontan person, og det påvirker naturligvis prosessen. Hun er veldig til stede i øyeblikket, og ideene kommer ofte til henne underveis. Du ser det tydelig når hun oppdager noe hun liker. Øynene hennes stråler, og selv om hun ikke sier det, kan du se at hun har et bilde i tankene. Kanskje er det bare et glimt av en idé, og hun ber meg om en ny stilling eller bevegelse, men det er ingenting som er helt klart på forhånd. Vi begynner å utforske det sammen.

OJS: Hva er din rolle i prosessen som modell?

TN: Når Xenia begynner å fotografere, prøver jeg å forstå hvordan hun vil at historien skal bli fortalt. I begynnelsen er det ikke alltid så klart for meg, og kanskje ikke for henne heller. Vi bruker fotograferingsfasen for å teste ut ulike situasjoner. Hun sier ofte at arbeidet hennes er fragmentarisk, og jeg tror at prosessen med modellarbeid og fotografering også består av fragmenter, med mye prøving og feiling.

OJS: Hvordan velger Xenia hvilke modeller hun skal ha i maleriene sine?

TN: Jeg oppfatter henne som en veldig visuell person. Hun kan visualisere karakteren og energien til en person i samme øyeblikk som hun møter vedkommende. Jeg tror at det er det viktigste for henne – alt begynner med visualiseringen. Hun forestiller seg alltid hva eller hvem hun trenger til ulike ideer, og er alltid på utkikk etter nye inntrykk. Noen ganger foreslår vi folk vi mener kunne passe til oppgaven, men hun er alltid nødt til å møte dem før hun bestemmer seg. Kanskje er de interessante, kanskje ikke. Når alt kommer til alt, er det helt opp til henne. Noen ganger er det ikke lett å forstå hvorfor hun har valgt noen til en bestemt idé. Og jeg tror ikke det er noe hun kan forklare med ord heller. Det er en følelse, en indre drivkraft eller et avgjørende øyeblikk og personlige egenskaper som skiller seg ut for henne. Kanskje det blir litt abstrakt, men det er noe hun kan føle umiddelbart, selv om resten av oss ikke skjønner det.

OJS: Når så mye av forberedelsene finner sted under visualiseringene og ideene i hennes eget hode, hvordan er det for deg å komme inn midt i denne prosessen? Kan du hjelpe med å forme ideen?

TN: I den tidlige fasen av prosessen er det rom for at jeg kan bidra til å forme karakteren min og kanskje gi historien en bestemt retning. Noen ganger får jeg en idé underveis, mens andre ganger er det hun som får det. Det er et samarbeid. Noen ganger er Xenia veldig takknemlig for innspill, men samtidig kan hun også være ganske dominerende og si «nei» på en tydelig måte. I de øyeblikkene får jeg en følelse av å være et objekt, men på ingen måte et dødt objekt – snarere et objekt av begjær som Xenia også er avhengig av.

OJS: Det må være en veldig fysisk krevende prosess?

TN: Det er veldig fysisk! Først tenker du at det bare er å stå der, men når du har sittet i samme stilling i halvannen time, begynner kroppen å bli stiv og du må bevege deg. Bare en god lydbok og fin musikk i bakgrunnen kan lette dette anstrengende kroppsarbeidet litt. Samtidig er det veldig spennende å føle at det er noe hun har sett i deg som interesserer henne. Å kunne fascinere en kunstner som henne gjør at det føles veldig bekreftende når du går inn i prosessen.

OJS: Hele prosessen du beskriver, innebærer at du blir overvåket fra alle vinkler – hver centimeter av deg blir gransket. Hvordan føles det å bli studert så grundig over så lang tid?

TN: Tiden i atelieret kan være veldig intens, men også morsom. Det er et sted hvor vi kan leke og utforske. Samtidig krever det en enorm mengde tålmodighet og ærlighet fra alle involverte. Min erfaring er at det er en prosess hvor man alltid oppdager noe nytt. Sårbare punkter avdekkes, og personlige usikkerheter blir plutselig veldig fremtredende. Men Xenia ser noe helt annet enn det jeg ser, og det er veldig spesielt å reflektere over seg selv gjennom noen andres øyne på denne måten.

OJS: Xenia har beskrevet det som å være i et terapirom?

TN: Ja, kanskje. Det er en veldig intim og emosjonell, og noen ganger veldig frustrerende, prosess. Det er øyeblikk der Xenia strever med formen på ansiktet mitt eller en bestemt del av nesen min. Og det er situasjoner der plutselig alle følelser og indre tilstander blir eksponert. Det er viktig for meg å bare bevare roen. Noen ganger snakker vi om disse problemene, andre ganger tar vi en pause og fortsetter senere. Så det er en prosess.

OJS: Hvor lang tid kan prosessen ta?

TN: Den kan ta mange dager, noen ganger opptil en uke. Hvis Xenia føler at noe ikke stemmer i maleriet, må vi noen ganger ta en pause i noen dager, og så møtes vi igjen og fortsetter med friske øyne.

OJS: Når prosessen er over og maleriet er ferdig – føler du at det er deg selv du ser på?

TN: Ja, jeg gjenkjenner alltid meg selv. Enkelte ganger blir jeg malt inn i en situasjon som ikke har noe med virkeligheten min å gjøre, så det er definitivt en rolle jeg har spilt. Men det er også historier som samsvarer veldig godt med mitt virkelige liv, selv om det er ubevisst – for eksempel Marriage Story. I begge tilfeller forblir jeg alltid meg selv. Personligheten min, karakteren min og synet mitt på verden er alt sammen med på å forme figurene i Xenias malerier. Jeg føler alltid at en liten del av meg og mitt indre er tilført karakterene hun maler meg som, og at dette er et veldig viktig og spennende aspekt.